Tillit

Når jeg skal være synlig i tillit, har jeg tro på meg selv og mine iboende potensialer. Jeg vet hva mine verdier er, hva jeg står for og hva jeg har å bidra med. Jeg er full av kraft, mot og lys, som jeg gjerne vil dele med andre. Jeg er synlig med alt jeg er – i all min styrke og sårbarhet, og jeg vet at jeg er elsket, uansett. Av livet. Av meg selv. Jeg trenger ikke ekstern bekreftelse for å være meg. Jeg lever med courage (fra Latin cor som er hjertet. For et nydelig ord!).

Når jeg skal få betalt i tillit, vet jeg hva jeg er verdt. Jeg står sterkt i at det jeg har å bidra med og dele, treffer og resonerer i andre. At jeg leverer noe som kan føre til transformasjon og et mer autentisk liv. Jeg stoler på at universet gir meg det jeg trenger og at jeg ikke mangler noe. Jeg lever fra et sted av abundance.

Når jeg skal stå tydelig i tillit, er jeg sterk, kraftfullt og tydelig. Jeg formidler det er som er sant for meg, med kjærlighet og omsorg. Mine tanker, følelser, ord og handlinger er forente – det er full sammenheng mellom dem, noe som merkes av andre og som skaper tillit til meg. Jeg er meg selv, fullt og helt og tør å være det sammen med andre. Jeg tar fullt ansvar for mine egne følelser, tanker og handlinger og stoler på at andre tar ansvar for sine.

I tillegg til spørsmålene fra deg, har jeg behov for å reflektere litt mer rundt tillit. Jeg opplever tillit som en tre-enighet i mitt eget liv. Tillit til meg selv, tillit til andre, og tillit til livet (Altet). Jeg har ved flere anledninger i mitt liv, opplevd at når jeg slipper kontroll og forestillinger om hvordan ting burde være, viser livet meg at alt er perfekt akkurat som det er. Det er ingenting jeg trenger å gjøre eller endre for å bli holdt av livet. For å føle meg elsket. Jeg kjenner at dette er sant så dypt inne i meg og har erfart hvor vakkert det er å kunne hengi meg i total tillit. Slike øyeblikk skjer, men er ikke ennå helt integrert i mitt liv.

Når det gjelder tillit til meg selv, svinger jeg mellom å ha stor tro og mye tvil. Jeg har opplevd gang på gang at jeg klarer det meste jeg bestemmer meg for – at jeg har driv og mot og påvirkningskraft. Allikevel begrenser jeg meg selv mye, spesielt når det kommer til å investere i meg selv. Det er en stemme som sier at jeg ikke fortjener det gode. Dette hemmer meg ofte og skaper stor sorg og frustrasjon.

Det er ganske påfallende at jeg lett kan ha mer tillit til andre enn jeg har både til livet og til meg selv. I mange år har jeg bygd identiteten min basert på hva andre forventer, mener og krever av meg. Deres ord har betydd mer enn det mitt eget hjerte sier. Jeg har trodd på merkelappene jeg har fått av andre, uten å klare å sortere om det stemmer for meg. Så prøver jeg å leve opp til disse og det er ødeleggende.

Jeg vil leve i tillit til meg selv, til andre (uten å la deres forestilling om meg påvirke meg) og til Altet.